La de små barn få kommers hos meg

...og hindre dem ikke, for klossenes rike hører disse til

(Bloggeren er på en ukes interrailtur med sin seks år gamle sønn.)

OK, jeg feiret 37-årsdagen min i Legoland. Big deal. Jeg vet om opptil flere verre steder å tilbringe dagen.

Takk til alle dere som gratulerte, forresten. Ta det ikke ille opp, men en bursdagsgratulasjon henger ikke like høyt som før. Det er blitt så enkelt og lettpåminnelig og uforpliktende å gratulere på Facebook. Men det betyr ikke at ikke en gratulasjon fortsatt varmer litt, og med så mange gratulasjoner varmer de totalt sett mye mer enn de fem gratulasjonene jeg pleide å få i pre-Facebook-tiden.

Bortsett fra at det gikk cirka to døgn før jeg fikk lest gratulasjonene, fordi min jobb-PC er så beskyttet at den for alle praktiske formål er ubrukelig. Ti ville hester kunne ikke brutt gjennom brannmuren via hotellets trådløse nettverk.

Nok om det. Tilbake til Legoland. Ze German Version holder til utenfor Günzburg, utenfor Ulm, i kanten av Bayern. Snakk om paradoks: Vi konsumerte litt tysk frokost-TV før vi dro til lekehimmelen, og jeg kjente meg støtt på ungens vegne av all den motbydelig barnerettede TV-reklamen. Glad vi ikke har slikt i Norge, tenkte jeg.

En time senere står vi i kø og BETALER i dyre dommer for å få oppleve et barnerettet kjøpepress som fullstendig flater all verdens TV-jingler. Legoland Deutschland er om mulig enda mer kommerst enn originalen. Det er selvsagt viel Spass für Kinder, men etter en time i parken får du en snikende følelse av at karusellene, de forseggjorte bymodellene, berg-og-dalbanene og piratskutene kun har to formål: 1) Å øke ungens kjøpelyst. 2) Å svekke forelderens motstandskraft.

Legos kjernevirksomhet er å selge byggeklosser i plast. Og de lar deg aldri glemme det. Lego-logoen er overalt hvor du snur og vender deg. Akkurat som en pilegrim blir sterkere i troen av å besøke Betlehem eller Mekka, blir en Lego-giret seksåring bare enda mer klossete fanatisk av et besøk i Legoland.

Let’s face it, vi voksne må ta skylden for det. Vi er så opptatt av å gjøre våre barn glade at vi gladelig vrenger lommeboken. Slik skaper vi en spiraleffekt: Glad unge liker Lego og får besøke Legoland som gjør ham enda gladere hvia han får kjøpe enda mer Lego.

Senere fortsetter det. Industrien har planer for våre barn, helt til de er gamle nok til å ødsle sine egne penger på meningsløst forbruk. Før den tid vil de være godt oppdratte markedsliberalister.

Det gikk selvsagt ikke an å dra fra Legoland uten å handle en klossepakke i den gigantiske Lego-butikken, plassert alt annet enn diskret ved utgangen.

Etter all denne kommersen følte jeg det var på tide å få noen gode doser kultur. 

Vi dro tidlig til München og satte oss på toget til Venezia. Pjokken syntes Lego-versjonen av Markusplassen var stas, nå skal han få se originalen.

Det blir en deilig forandring. For Venezia er jo en høykulturell vugge, og slett ikke noen pengemaskin som kun skal suge turisten tom for euro.

(...)

Eller er vi på helt feil spor nå?