En inder lekser opp om lær, og pjokken lærer en lekse

(Bloggeren er på en ukelang interrailtur med sin sønn på seks som reisefølge.)

14 timer på tog fra Venezia til Berlin. Jeg er ørlite stolt - eller skremt - over at guttungen taklet det så fint. Er vi altfor beskyttende i forhold til ungene? Han her virker i hvert fall å være mer tilpasningsdyktig enn faren. Ikke minst på nattoget til München, der vi delte kupé med to lærselgere fra India.

Nei, de er ikke i "lakk og lær"-bransjen, heldigvis. De selger lær av typen som brukes i vesker, sko og ridesadler(!). Shahzad og kollegaen hadde vært på messe i Europa og kombinerte det med en liten ferie i Venezia. Han ville gjerne finne noen samarbeidspartnere i Norge som er interessert i å importere lær i store kvanta. Så finnes det lærinteresserte der ute, kan jeg formidle kontakt.

Inderne var hyggelige og over seg av begeistring for lysluggen på seks år de delte kupé med. Bare så synd at Shahzad snorket seg vei forbi Dolomittene, de østerrikske Alper og godt inn i Bayern. Det ødela store deler av min søvn. Men pjokken, som åpenbart er vant til voksne som snorker, sov som et barn fra start til mål.

Aquadom i Berlin

I München hoppet vi på et ICE-tog som suste til Berlin på fem og en halv time. I storbyen skulle flere timer slås i hjel, og vi fant frem til Sea Life ved Alexanderplatz. Akvariet i Bergen har et stykke vei å gå, det skjønte jeg da jeg så Aquadom, en gigantisk sylindrisk vanntank med glassvegger og heis i midten. Besøkende blir heist opp og får studere fiskelivet som svømmer rundt dem.

På veien ut hadde jeg bestemt meg for at nå var suvenirshoppingen over. Men far er svak av natur. Og ungen fant en hummer i gummi som var akkurat en slik han har ønsket seg siden vi fikk hummer i garnet for over et år siden. Så jeg ga etter. Igjen.

På vei til hotellet etter et godt måltid fant vi ut at vi, som gode kollektivreisende, selvsagt måtte prøve Berlin-trikken. Hummeren, som heter "Ingenting, bare Hummer", ifølge min sønn, fikk eget sete.

Det gikk som det måtte gå. Da vi hoppet av på endeholdeplassen ved Hackescher Markt, lå Hummer igjen i trikken. Og tilværelsen til min sønn falt i grus. 
Heldigvis var det en i følget (kremt) som klarte å tenke rasjonelt. Etter en stund. For først var det vill tenking: "Skulle jeg kjøpe en ny?" Absolutt ikke, da lærer han ingenting. "Klarer jeg å avlede ham?" No chance. "Skal jeg rakke ned på skalldyr til han blir lei dem?" Du kan prøve, men det hjelper trolig ingenting.

Men så øynet jeg den åpenbare løsningen.
- Slapp av, den kommer tilbake, sa jeg.
Vi stilte oss på trikkestoppet på andre siden av gaten. Jeg så til min tilfredshet at dette ikke var tiden på døgnet hvor de ryddet trikkevognene. Etter fire-fem trikkepasseringer kom Hummer kjørende, akkurat der han satt sist vi så ham, og liksom vinket fornøyd til oss med plastkloen. Vi var jo på endestoppet, og trikken hadde bare tatt en runde rundt S-bahn-stasjonen før den var klar for en ny tur.

Guttungen har i hvert fall lært én lekse på denne turen som vi lenge har slitt med å lære ham:
"Jeg skal ta bedre vare på tingene mine, pappa!"

La de små barn få kommers hos meg

...og hindre dem ikke, for klossenes rike hører disse til

(Bloggeren er på en ukes interrailtur med sin seks år gamle sønn.)

OK, jeg feiret 37-årsdagen min i Legoland. Big deal. Jeg vet om opptil flere verre steder å tilbringe dagen.

Takk til alle dere som gratulerte, forresten. Ta det ikke ille opp, men en bursdagsgratulasjon henger ikke like høyt som før. Det er blitt så enkelt og lettpåminnelig og uforpliktende å gratulere på Facebook. Men det betyr ikke at ikke en gratulasjon fortsatt varmer litt, og med så mange gratulasjoner varmer de totalt sett mye mer enn de fem gratulasjonene jeg pleide å få i pre-Facebook-tiden.

Bortsett fra at det gikk cirka to døgn før jeg fikk lest gratulasjonene, fordi min jobb-PC er så beskyttet at den for alle praktiske formål er ubrukelig. Ti ville hester kunne ikke brutt gjennom brannmuren via hotellets trådløse nettverk.

Nok om det. Tilbake til Legoland. Ze German Version holder til utenfor Günzburg, utenfor Ulm, i kanten av Bayern. Snakk om paradoks: Vi konsumerte litt tysk frokost-TV før vi dro til lekehimmelen, og jeg kjente meg støtt på ungens vegne av all den motbydelig barnerettede TV-reklamen. Glad vi ikke har slikt i Norge, tenkte jeg.

En time senere står vi i kø og BETALER i dyre dommer for å få oppleve et barnerettet kjøpepress som fullstendig flater all verdens TV-jingler. Legoland Deutschland er om mulig enda mer kommerst enn originalen. Det er selvsagt viel Spass für Kinder, men etter en time i parken får du en snikende følelse av at karusellene, de forseggjorte bymodellene, berg-og-dalbanene og piratskutene kun har to formål: 1) Å øke ungens kjøpelyst. 2) Å svekke forelderens motstandskraft.

Legos kjernevirksomhet er å selge byggeklosser i plast. Og de lar deg aldri glemme det. Lego-logoen er overalt hvor du snur og vender deg. Akkurat som en pilegrim blir sterkere i troen av å besøke Betlehem eller Mekka, blir en Lego-giret seksåring bare enda mer klossete fanatisk av et besøk i Legoland.

Let’s face it, vi voksne må ta skylden for det. Vi er så opptatt av å gjøre våre barn glade at vi gladelig vrenger lommeboken. Slik skaper vi en spiraleffekt: Glad unge liker Lego og får besøke Legoland som gjør ham enda gladere hvia han får kjøpe enda mer Lego.

Senere fortsetter det. Industrien har planer for våre barn, helt til de er gamle nok til å ødsle sine egne penger på meningsløst forbruk. Før den tid vil de være godt oppdratte markedsliberalister.

Det gikk selvsagt ikke an å dra fra Legoland uten å handle en klossepakke i den gigantiske Lego-butikken, plassert alt annet enn diskret ved utgangen.

Etter all denne kommersen følte jeg det var på tide å få noen gode doser kultur. 

Vi dro tidlig til München og satte oss på toget til Venezia. Pjokken syntes Lego-versjonen av Markusplassen var stas, nå skal han få se originalen.

Det blir en deilig forandring. For Venezia er jo en høykulturell vugge, og slett ikke noen pengemaskin som kun skal suge turisten tom for euro.

(...)

Eller er vi på helt feil spor nå?

Meine Namen und Herren

(Bloggeren er på en ukelang interrailreise med sin seks år gamle sønn som turfølge. Dette er dag 3.)

"Køln, køln, køln". Slik må byen ha fått navnet sitt. Klokken i Kølnerdomen banker til alle døgnets tider: "Køln". "Køln." Arrgh. Bra vi stakk derfra. Til Ulm. Det lyder jo enda verre. Hvis klokken i katedralen i Ulm klinger som bynavnet, er det tid for utskifting.

Vi ble ikke lenge nok til å sjekke. Vi hoppet på lokaltoget til Günzburg (se "x" på kartet under) hvor tyske Legoland befinner seg.

Du som leser dette og tenker ditt, har rett. Antakelig forynges ens humor kraftig på reise med en seks år gammel guttunge. Jeg kan ikke forklare det på annen måte. Sannheten, og det vet vel alle, er at i vante omgivelser er min humor, og min sans for humor, utviklet, kompleks, subtil og krydret med alle tidens ironiske betraktningsmodeller. Ingen tvil om den saken.

Nå, på interrail med pjokken, har jeg begynt å lese tyske stedsnavn på en helt ny måte. Det er bare å slå fast: Tyske stedsnavn, i hvert fall de som ikke vekker vonde krigskonnotasjoner, er morsomme! Sjekk bare denne ruten på tavlen i Kølner Hauptbahnhof:

Og det finnes flere vittige steder å besøke.

Tvillinglandsbyene Tuttlingen og Villingen, med naboen Rottweil (1), er som snytt ut av en bergensk vitsetradisjon à la Billemann og bollemann: "Tuttlingen og Villingen gikk tur med sin Rottweil. Plutselig fikk Rottweil ferten av noe. - Hva lukter han? spurte Villingen. - Forferdelig, svarte Tuttlingen."

Og forresten - jeg lurer på hvor det er mest tilflytting: I Geltendorf (2) eller Rottendorf (3)?

Franske tilstander

Takk, franske arbeidere! Takket være deres uimotståelige streikelyst løste dere et vanskelig dilemma for oss: Disneyland eller Legoland?

Billettkontoret her i Köln sier det er umulig å ta seg med tog til Frankrike de to neste dagene. Så var den saken løst. Vi drar heller til tyske Legoland i nærheten av Ulm i morgen. Kanskje vi også finner en byste etter en av Ulms store sønner, men det er svært lite sannsynlig. Av en eller annen grunn er det ingen som husker navnet til Johann Gambolputty de von Ausfern- schplenden- schlitter- crasscrenbon- fried- digger- dingle- dangle- dongle- dungle- burstein- von- knacker- thrasher- apple- banger- horowitz- ticolensic- grander- knotty- spelltinkle- grandlich- grumblemeyer- spelterwasser- kurstlich- himbleeisen- bahnwagen- gutenabend- bitte- ein- nürnburger- bratwustle- gerspurten- mitz- weimache- luber- hundsfut- gumberaber- shönedanker- kalbsfleisch- mittler- aucher von Hautkopft of Ulm.

OK - er du lost nå? Her er en forklarende video.



I mellomtiden bor vi på et skikkelig backpacker-hotell, anbefalt av The Rough Guide to Europe on a Budget. Rossner hotel like ved Hauptbahnhof i Köln. Sengene er rene, det er da noe.

I morgen - Lego altså. Ze German Version. Pjokken er nå så Lego-frelst at han tror han er Legolas. Eller noe slikt. Det er bare én fyr på jord som holder hans oppmerksomhet lenger. En rørlegger ved navn Super Mario. Takket være ham gikk ni timer på tog som en røyk i dag. Glad vi slipper å betale ham standard rørleggersats.

Vi begynte i et totalt tåkedekket, surt København. Note to self: Sjekk gjerne tider dagen i forveien. I dag ble vi stående i to timer på Hovedbanegården og vente på toget. Og der er det ikke sentralfyring, for å si det sånn.

Gjennom Tyskland gikk turen knirkefritt, bortsett fra at vi ikke hadde plassreservasjon fra Hamburg. Toget var stappa fullt som en Frankfurter Bratwurst. Så vi ble sittende i restaurantvognen og spise og drikke oss sørover. Det var en god plan, men ikke dramatikkløst. Utenfor Düsseldorf bremset toget så kraftig ned at flasker og glass seilte. Damen på nabobordet prøvde å gripe glasset sitt i flukten og endte opp med to bandasjerte fingre. En flaske trøstehvitvin fra kelneren - heter det kelner på tog? Togvert? kelnduktør? - løste situasjonen, tydeligvis.

Mannen på bordet bakom hadde også drukket. Både det ene og det andre. Langsomt fikk vi se en tysker forfalle. Fra å være en tilsynelatende propert kledd businessmann i Hamburg med viktige dokumenter på bordet foran seg, sank ansiktsmuskulaturen stadig lenger mot haken. Før vi gikk av toget, hadde han revet ned salt- og pepperbøssen foran seg, sovnet over bordet og prompet høylytt, som den reneste togfløyte, en rekke ganger.

Tyskere. Slikt hadde ikke gått på et fransk TGV, det er jeg overbevist om. Men se det, det får vi aldri sjekket.

Høst på skinner

Vi liker tog, sønnen min og jeg. Denne uken skal vi få vår dose.

Min sønn går i første klasse, og plutselig må vi forholde oss til pussige fenomener som roter til skoleåret, som for eksempel høstferien. Det kaltes visst potetferie fordi ungene da skulle hjem i åkeren og plukke jordepler. På Askøy, i hvert fall, må dette ha vært en tilsnikelse av en forklaring. I min tid på Kleppestø barneskole hadde vi ikke høstferie, vi hadde noe som het Vestlandske Lærarstemna, der lærerne skulle sendes på kurs. Lærarstemna varte høyst to dager, og 70 prosent av lærerne anså det for å være to fridager.

Men nå er høstferie en uke til ende blitt normen. Tross alt, ungene har jo gått mer enn en måned sammenhengende på skole, min sønn har farget ballonger og lært å telle til tre. Selvsagt trenger de ferie.

Heldigvis oppdaget jeg at vårt vakre timelisteverktøy Gat kunne friste med opptil flere fridager til gode. Og dermed var det bare å ta ut alle fem i høstferien.

Nå er han og jeg på interrail. Fløy fra Bergen til København i dag, og bor nå på et halvslitt Radisson-hotell i bydelen Frederiksberg. I morgen tidlig loffer vi ned til jernbanestasjonen og tar tog i retning Tyskland. Utover det har vi ingen - absolutt ingen - planer.

Min sønn er glad i skinner, det skal sies. Han vil ta Bybanen for Bybanens skyld. Da han var fire, dro moren på shopping i Göteborg mens han og jeg kjørte trikk i halvannen time. Med billett til 20 kroner var det billig forlystelse og minst like gøy som Liseberg.

Nå er han overspent, men klarte til slutt å sovne. Han har endelig skjønt at interrail er en togbillett og en reiseform, ikke et sted. Som jo er en ikke liten prestasjon for en seksåring som lever hele sitt liv i den konkrete verden. "Vi skal til Intereidet, det er en plass i Italia", insisterte han først. Han blandet sammen interrail og Ostereidet og plasserte det hele i Toscana. Logisk.

Dette blir et knakende artig eksperiment. Men på metroen fra Kastrup forsto jeg at turen lett kan gi utilsiktede muligheter. Tre unge norske studiner la merke til Bergans-sekkene og vestlandsdialekten vår. Jeg hørte de tisket og hvisket: "Han reiser visst alene med gutten." "Sprekt", svarte den andre. Og blikkene de sendte i min retning, var sjelden kost, for å si det sånn. Jeg følte meg litt som Sid i Istid, som endelig får sjans når han spiller pappa for den bortkomne menneskesønnen.

Men slapp av, alle som lukter skandale. Jeg har ring på fingeren og moralsk ryggrad til å stå imot. Dessuten - jeg drasser jo på en seksåring. Selv om jeg ville, (hvilket jeg altså ikke vil, la det være helt klart...) er handlingsrommet innskrenket. Og uten seksåringen hadde det ikke vært noe rom å handle i i det hele tatt. Det er vel dette som kalles Catch-22.

Kan du hjelpe oss?

Vi skal ha klassefest - endelig - for gjengen som begynte i 1b for 30 år siden på Kleppestø barneskole.

Vet du hvor de er i dag? Fyll inn skjemaet!



Her er det vi vet så langt:

Priser som får deg til å Rygge

La oss ta én positiv ting om Rygge Lufthavn først, her jeg sitter etter et besøk på IJ i Fredrikstad: De tilbyr gratis wifi. Her har de fleste andre lufthavner, deriblant Flesland, en del å lære.

På andre felt er Rygge helt håpløs. Et godt tips: Kom ikke sulten hvis du skal reise innenlands!
Nede har de en standard kiosk med det vanlige junktilbudet. Jeg spurte om det var flere muligheter for mat etter sikkerhetskontrollen (husket ikke helt fra sist. Nå har det demret...)

- Joda, vi har en restaurant og en kombinert bar og restaurant, fortalte damen i kiosken.

Fint. Flott. Det hun ikke sa, var at restauranten ligger inne på utenlandsavdelingen. Stakkars flygende til Bergen har ingen adgang. Den kombinerte baren/restauranten kan tilby to varm-"retter".
1. Calzone med skinke og ost.
2. Wienerpølse i lompe eller brød.

Gal av sult valgte jeg en hot dog og en cola.

Prisen?
71 kroner.

Sånn går det når du gir et matsted monopol på en flyplass.
Forresten - du kan i hele juni fly med Norwegian fra Rygge til Bergen for mindre enn prisen av fem pølser med cola.

Bli med å lage glutenkartet!

Kom hjem fra cøliakikurs i dag i regi av Helse Bergen og Norsk Cøliakiforening. Det ble en del diskusjon om gode tips til hvor du får glutenfri mat på reise, og svaret var å sjekke forumet på NCFs sider.

Der finnes det mange tips, men informasjonen er lite strukturert. Jeg har derfor så smått begynt å samle både forumtips og andre tips i et Google-kart som gjør det lettere å orientere seg raskt før en reise.

For at oversikten skal bli best mulig, trenger jeg hjelp. Vil du plotte inn dine anbefalinger, eller andres anbefalinger du kommer over? Kartet kan redigeres av hvem som helst. Har foreløpig bare en regel: Rød stift for enkeltanbefalinger, gul stift for samlelister.

La oss lage en cøliaki-dugnad, folkens! Du må gjerne embedde kartet på din egen side og oppfordre andre til å bidra!


Vis Glutenkartet i et større kart

SKUP: Forbrydelsen

Berlingske Tidendes svært interessante Forbrydelsen er et multimedialt krimprosjekt. Morten Crone snakker om prosjektet på Skup.

Drapet på Pia Rønnei ble fortalt i tre kapitler.
Er det fortsatt en sak dersom både offer og drapsmann er døde? Politiet i Danmark syntes ikke det. Morten Crone gjorde det.

Gummihanske, plaststrips, to kniver, patroner, gaffatape, ble funnet i bilen.

Tips: Hvem har sett ulykken? Crone sporet opp en sjåfør av en lastebil som var avbildet ved ulykkesstedet.

Kjernespørsmål - hva saken handler om: Kommer politiet når du ringer?
Crone brukte drapet til å fortelle denne historien.
De brukte Google maps - historier kom fra hele Danmark om politi som ikke dukket opp når innbyggere ringte.

Eksempel: En mann ble overfalt og fikk knust nesen mens han snakket med vakthavende politi. Fikk beskjed om å komme inn og anmelde saken selv.

Leserne vil gjerne være med og bidra

Paris, desember 2008

Kom over denne videoen, filmet med min Nokia N95 i Paris desember 2008. Ann Cathrin og jeg fikk noen (velfortjente) dager alene på tur. Uforglemmelig. Det var denne harpisten også.

Dagsrevyens flaue egenreklame

- Ja, Himmelblå starter jo opp igjen i kveld, så det kan være fint å sjekke været på Ylvingen. Tji-hi.

Over til været.

Jeg håper virkelig ikke Ingerid Stenvold og Einar Lunde skriver de flaue overgangene selv. Uansett burde de nektet å fremføre dem. Meteorologen også, som overtok Ylvingen-ballen. Flaut, flaut, flaut.

NRKs journalistiske flaggskip, Dagsrevyen, er blitt et instrument for å pushe reklame for NRKs underholdningstilbud. Tidligere i sendingen i kveld hadde Dagsrevyen et eget innslag om at NRK, hold dere fast, sender Oscar-utdelingen direkte i natt. Klokken 22.40 og utover. Og ja, forresten, en dansk-norsk-burmesisk film er nominert. Den nyheten hørte vi tidligere i uken. Men altså, husk å se på i natt, folkens. Hilsen Dagsrevyen.

Vi har lenge måttet forholde oss til NRK TVs egenreklame i tide og utide for innhold i radio og på nrk.no. Også i Dagsrevyen. Så lenge nyhetssendingene informerer om andre journalistiske innslag, kan egenreklamen gjerne forsvares. Men er det Dagsrevyens oppgave å skaffe NRK seere til Himmelblå og   Oscar?

Det er så gjennomskuelig, så ryggradsløst, at jeg kjenner jeg blir trist. Finnes det ingen prinsipper i Dagsrevyen lenger?