En inder lekser opp om lær, og pjokken lærer en lekse

(Bloggeren er på en ukelang interrailtur med sin sønn på seks som reisefølge.)

14 timer på tog fra Venezia til Berlin. Jeg er ørlite stolt - eller skremt - over at guttungen taklet det så fint. Er vi altfor beskyttende i forhold til ungene? Han her virker i hvert fall å være mer tilpasningsdyktig enn faren. Ikke minst på nattoget til München, der vi delte kupé med to lærselgere fra India.

Nei, de er ikke i "lakk og lær"-bransjen, heldigvis. De selger lær av typen som brukes i vesker, sko og ridesadler(!). Shahzad og kollegaen hadde vært på messe i Europa og kombinerte det med en liten ferie i Venezia. Han ville gjerne finne noen samarbeidspartnere i Norge som er interessert i å importere lær i store kvanta. Så finnes det lærinteresserte der ute, kan jeg formidle kontakt.

Inderne var hyggelige og over seg av begeistring for lysluggen på seks år de delte kupé med. Bare så synd at Shahzad snorket seg vei forbi Dolomittene, de østerrikske Alper og godt inn i Bayern. Det ødela store deler av min søvn. Men pjokken, som åpenbart er vant til voksne som snorker, sov som et barn fra start til mål.

Aquadom i Berlin

I München hoppet vi på et ICE-tog som suste til Berlin på fem og en halv time. I storbyen skulle flere timer slås i hjel, og vi fant frem til Sea Life ved Alexanderplatz. Akvariet i Bergen har et stykke vei å gå, det skjønte jeg da jeg så Aquadom, en gigantisk sylindrisk vanntank med glassvegger og heis i midten. Besøkende blir heist opp og får studere fiskelivet som svømmer rundt dem.

På veien ut hadde jeg bestemt meg for at nå var suvenirshoppingen over. Men far er svak av natur. Og ungen fant en hummer i gummi som var akkurat en slik han har ønsket seg siden vi fikk hummer i garnet for over et år siden. Så jeg ga etter. Igjen.

På vei til hotellet etter et godt måltid fant vi ut at vi, som gode kollektivreisende, selvsagt måtte prøve Berlin-trikken. Hummeren, som heter "Ingenting, bare Hummer", ifølge min sønn, fikk eget sete.

Det gikk som det måtte gå. Da vi hoppet av på endeholdeplassen ved Hackescher Markt, lå Hummer igjen i trikken. Og tilværelsen til min sønn falt i grus. 
Heldigvis var det en i følget (kremt) som klarte å tenke rasjonelt. Etter en stund. For først var det vill tenking: "Skulle jeg kjøpe en ny?" Absolutt ikke, da lærer han ingenting. "Klarer jeg å avlede ham?" No chance. "Skal jeg rakke ned på skalldyr til han blir lei dem?" Du kan prøve, men det hjelper trolig ingenting.

Men så øynet jeg den åpenbare løsningen.
- Slapp av, den kommer tilbake, sa jeg.
Vi stilte oss på trikkestoppet på andre siden av gaten. Jeg så til min tilfredshet at dette ikke var tiden på døgnet hvor de ryddet trikkevognene. Etter fire-fem trikkepasseringer kom Hummer kjørende, akkurat der han satt sist vi så ham, og liksom vinket fornøyd til oss med plastkloen. Vi var jo på endestoppet, og trikken hadde bare tatt en runde rundt S-bahn-stasjonen før den var klar for en ny tur.

Guttungen har i hvert fall lært én lekse på denne turen som vi lenge har slitt med å lære ham:
"Jeg skal ta bedre vare på tingene mine, pappa!"