Det må sies...

 Hadde du tilfeldigvis kommet forbi puben Queens Arms i London en lørdag midt i oktober, ville du fått sjokk. Den ligger i Queens Gate Mews, en søvnig bakgate like ved Royal Albert Hall. Men denne spesielle lørdagen koker gaten.

Da er det National brass band championships i Albert Hall. Musikere og tilhørere møtes på denne puben, og et par andre, for å dele en kommentar og et glass.

Antallet pubgjester øker med flere tusen prosent. Så mange er gjestene at de fleste står utpå gaten.
Ikke så rart, kanskje, at bileieren ikke vil at bilene skal brukes som pubbord. De kunne jo løst saken med å sette ut noen bord, men slikt ligger ikke for engelskmennene. Gjestene får ta til takke med å bruke bosspannene.

Resultatene? Joda. Black Dyke vant, som jeg spådde. Peter Grahams stykke? Det skal brukes i det australasiatiske mesterskapet til helgen. Deretter vil det neppe bli spilt igjen.

Håper jeg.

Land of hope and rubbish

This is a message to all of my British friends, and other Britons that might happen to come across my little blog.
I love your country. I really do. I even love London. I love your architecture, your history, the buzzing street life, your shops, cheap alcohol. I adore Yorkshire, the Lake District, the Queen.
But it must be said, in fear of damaging our friendship, the first impressions of your country are never any good.
You walk out of the plane cabin at Gatwick, and an unmistaken stench of urine is the first to hit your senses. The taxi guy is OK, but the cab fare is increasingly more expensive than last time we were here. OK enough, they get you there.
Worse is the almost nonexistent hospitality at the overpriced hotel. Believe me, it looks much better on their site than in real life. The only comfort is that there must be thousands of these hotels in London. Small rooms, choking indoor climate (how can anyone with astma survive an hour at our hotel room?), worn carpets on every floor.
Of course, just when you're starting to hate your London stay, you find the best Indian cuisine just around the corner. At Mughal's in London street, you are not even close to getting the best meal in London. But it beats any Indian restaurant I've been to in Norway. Not much of a comparison, I know. But still.
Now we're off to the old and worn-out Royal Albert Hall, where we will listen to bandsmen playing in old and worn-out uniforms. But I guess, being in an old empire, old and worn-out adds to the charm of the country.
As soon as I begin to feel at ease with this fact, my love for the country comes back. As they say in Eastenders: Ta-ta!

Off to London

Om noen timer sitter fruen og jeg på flyet til London. Royal Albert Hall og Nationals venter.
Det er alltid en helt spesiell atmosfære å sitte i den gigantiske salen og høre på brassband. Hvis du bare har hørt brassband i gymsaler og på allmenninger, ville du blitt satt ut.

Første gang jeg dro over var i 1997, da "On Alderley Edge" var pliktnummer og Brighouse & Rastrick vant. Bandet er mest kjent for "The Floral Dance" som de spilte til 2.plass på hitlisten i Storbritannia i 1977, bare slått av Paul McCartneys "Mull of Kintyre". Vel, nok om det.

Siden har det blitt to turer til, og nå en fjerde. Følg med for oppdateringer underveis. De virkelige brassbandnerdene bør gå innom 4barsrest, nettstedet som tar brassband på alvor og vel så det.

Hvorfor gidde, spør kanskje dere ikkebrassnerdene. Brassbandkulturen handler om 150 år gammel arbeiderklassekultur, atmosfære, gode venner, fantastiske instrumentalister, god musikk og godt øl. Det er fascinerende å følge en kultur som (så vidt) kan sammenlignes med Bergens buekorps, i hvert fall i alder. Men mens buekorpsene forble en guttelek, har brassbandene utviklet seg til å bli fantastisk gode kulturformidlere. I Storbritannia som i Norge må korpsene kjempe mot fordommer og kultursnobberi. Og kanskje er de vel stuck i sine egne tradisjoner noen ganger. Det forhindrer ikke Nationals fra å være et svært spennende arrangement, 109 år etter at den første konkurransen ble avholdt i Crystal Palace i London.

PS: Korpset som ble nummer to den gangen i juli 1900, Black Dyke, er en av favorittene til å vinne i år. Der har dere tradisjon.