Hva mer trenger vi nå?

Askøy, en kommune med 25.000 innbyggere, hvor Dolly Dimples er det nærmeste du kommer Michelin-guiden, hvor kjøpesentrene fortsatt ikke har fått lokket H&M over broen, hvor alle forsøk på å drive kino har gått ad undas, på Askøy har vi - endelig - fått bingo.

Det må sies...

 Hadde du tilfeldigvis kommet forbi puben Queens Arms i London en lørdag midt i oktober, ville du fått sjokk. Den ligger i Queens Gate Mews, en søvnig bakgate like ved Royal Albert Hall. Men denne spesielle lørdagen koker gaten.

Da er det National brass band championships i Albert Hall. Musikere og tilhørere møtes på denne puben, og et par andre, for å dele en kommentar og et glass.

Antallet pubgjester øker med flere tusen prosent. Så mange er gjestene at de fleste står utpå gaten.
Ikke så rart, kanskje, at bileieren ikke vil at bilene skal brukes som pubbord. De kunne jo løst saken med å sette ut noen bord, men slikt ligger ikke for engelskmennene. Gjestene får ta til takke med å bruke bosspannene.

Resultatene? Joda. Black Dyke vant, som jeg spådde. Peter Grahams stykke? Det skal brukes i det australasiatiske mesterskapet til helgen. Deretter vil det neppe bli spilt igjen.

Håper jeg.

Land of hope and rubbish

This is a message to all of my British friends, and other Britons that might happen to come across my little blog.
I love your country. I really do. I even love London. I love your architecture, your history, the buzzing street life, your shops, cheap alcohol. I adore Yorkshire, the Lake District, the Queen.
But it must be said, in fear of damaging our friendship, the first impressions of your country are never any good.
You walk out of the plane cabin at Gatwick, and an unmistaken stench of urine is the first to hit your senses. The taxi guy is OK, but the cab fare is increasingly more expensive than last time we were here. OK enough, they get you there.
Worse is the almost nonexistent hospitality at the overpriced hotel. Believe me, it looks much better on their site than in real life. The only comfort is that there must be thousands of these hotels in London. Small rooms, choking indoor climate (how can anyone with astma survive an hour at our hotel room?), worn carpets on every floor.
Of course, just when you're starting to hate your London stay, you find the best Indian cuisine just around the corner. At Mughal's in London street, you are not even close to getting the best meal in London. But it beats any Indian restaurant I've been to in Norway. Not much of a comparison, I know. But still.
Now we're off to the old and worn-out Royal Albert Hall, where we will listen to bandsmen playing in old and worn-out uniforms. But I guess, being in an old empire, old and worn-out adds to the charm of the country.
As soon as I begin to feel at ease with this fact, my love for the country comes back. As they say in Eastenders: Ta-ta!

Off to London

Om noen timer sitter fruen og jeg på flyet til London. Royal Albert Hall og Nationals venter.
Det er alltid en helt spesiell atmosfære å sitte i den gigantiske salen og høre på brassband. Hvis du bare har hørt brassband i gymsaler og på allmenninger, ville du blitt satt ut.

Første gang jeg dro over var i 1997, da "On Alderley Edge" var pliktnummer og Brighouse & Rastrick vant. Bandet er mest kjent for "The Floral Dance" som de spilte til 2.plass på hitlisten i Storbritannia i 1977, bare slått av Paul McCartneys "Mull of Kintyre". Vel, nok om det.

Siden har det blitt to turer til, og nå en fjerde. Følg med for oppdateringer underveis. De virkelige brassbandnerdene bør gå innom 4barsrest, nettstedet som tar brassband på alvor og vel så det.

Hvorfor gidde, spør kanskje dere ikkebrassnerdene. Brassbandkulturen handler om 150 år gammel arbeiderklassekultur, atmosfære, gode venner, fantastiske instrumentalister, god musikk og godt øl. Det er fascinerende å følge en kultur som (så vidt) kan sammenlignes med Bergens buekorps, i hvert fall i alder. Men mens buekorpsene forble en guttelek, har brassbandene utviklet seg til å bli fantastisk gode kulturformidlere. I Storbritannia som i Norge må korpsene kjempe mot fordommer og kultursnobberi. Og kanskje er de vel stuck i sine egne tradisjoner noen ganger. Det forhindrer ikke Nationals fra å være et svært spennende arrangement, 109 år etter at den første konkurransen ble avholdt i Crystal Palace i London.

PS: Korpset som ble nummer to den gangen i juli 1900, Black Dyke, er en av favorittene til å vinne i år. Der har dere tradisjon.

1980 på tre minutter

Neste år er det utrolig nok 30 år siden vi begynte i klasse 1B på Kleppestø barneskole. Klassen vår har aldri somlet oss til å ha noen reunion, som det heter på fint, men nå - nå - skal det skje.

Enkelte stusser når jeg forteller at vi markerer starten på skoletiden, ikke slutten på den. Vel - det har sin naturlige forklaring. Vi kunne feiret at det er 20 år siden vi sluttet i grunnskolen, men da måtte vi ha trommet sammen til fest før jul. Og all erfaring tilsier at en slik kortsiktig plan ryker med høye kneløft. Neste mulighet for et rundt år er derfor i 2010. Dessuten - starten på skoletiden fortjener vel så mye en markering som slutten på den?

1980-tallet er tiåret folk elsker å hate. Noen av oss som ble formet av 1980-tallet, tør å innrømme at vi liker minnene. (Noen av oss tør til og med å innrømme at vi liker korpsmusikk, så tøffe er vi!)

Til mine eks-klassekamerater laget jeg en kjapp gjennomgang av de viktigste hendelsene i året vi begynte på skolen. Det kan jo være andre som av en eller annen grunn har gode minner om 1980. Her er det du bør vite om året:

Januar: President Jimmy Carter redder Chrysler ved å gi selskapet 1,5 milliarder i lånegarantier. (Og ja, historien gjentar seg.)

Februar: Eric Heiden tok samtlige fem gullmedaljer på skøyter under OL i Lake Placid. Norge tok èn i hele OL. Det var også et skøytegull: Bjørg Eva Jensen på 3000 meter.

Mars: Alexander Kielland-plattformen tipper over. 123 mennesker omkommer.

April: Et Dan-Air Boeing 727 krasjer på Tenerife. 146 passasjerer omkommer.

Mai: Tito dør. Og "Star Wars: The Empire Strikes Back" har premiere.

Juni: CNN starter sendingene. Islands Vigdis Finnbogadottir blir Islands president.

Juli: AC/DC gir ut "Back in Black".

August: 301 mennesker omkommer i en flyulykke i Riyadh, Saudi-Arabia. Lech Walesa leder den første streiken ved Gdansk skipsverft. Klasse 1B på Kleppestø barneskole får Åge Wilhelmsen som klasseforstander.

September: Iraks militærkommando gir ordre om å angripe iranske militære mål. Dermed starter Iran/Irak-krigen.

Oktober: 2600 dør i et jordskjelv i El-Asnam, Algerie. Margareth Thatcher leverer en udødelig replikk på de konservatives landsmøte: "U-turn if you want to. The lady's not for turning."

November: Ronald Reagan vinner presidentvalget i USA. 4800 dør i et jordskjelv i sør-Italia. Og TV-seerne i USA får vite hvem som skjøt J.R. Ewing.

Desember: John Lennon blir skutt og drept i New York. Klasse 1B har sin første juleavslutning.

På guttetur med småen

I fjor startet min sønn Jakob (5) og jeg en tradisjon: En tur i året, bare jeg og han, der vi gjør ting han og jeg synes er kule.

I fjor dro vi til London, tok tog under jorden, våget oss opp i kjempepariserhjulet (pussig med pariserhjul i London, ikke sant?), kikket på dinosaurer og spiste indisk mat. Jakob lærte seg sine første engelske gloser. "Thank you" ble riktignok "fuck you" ved første forsøk, men vi rettet heldigvis opp uttalen før kelneren kom tilbake.

I år tar vi en innenlands klima- og dannelsesreise. Tog er blitt enda mer spennende enn bil, og nesten like spennende som dinosaurer. Jakob tror nesten ikke at det går an å sove på tog. Derfor nattoget med egen kupè til Oslo i morgen kveld. Vi drar videre til Askim for å hilse på oldemor, deretter skal pappa treffe venner i hovedstaden. Og så: Svigers i Valdres.

Det føles godt, sånn i kjølvannet av en finanskrise, å bruke penger innenlands. Men når det er nesten umulig å få et hotellrom i hovedstaden til under 2000 kroner, er det på sin plass å ryste oppgitt på hodet. Hva er det Olav Thon, Petter Stordalen og Arne Radisson tror? At Oslo er en verdensmetropol som man betaler hva som helst for å besøke?

Det blir med en natt i tiggerstaden denne gang.

Gode forslag til hva jeg og en femåring kan gjøre, når vi først er stuck in Oslo?

Oppbrudd i familien Lura

Velkommen til min nye blogg!

Man skulle tro jeg som journalist i bt.no fikk nok utløp for skrivekløen. Så hvorfor blogge? Saken er den at jeg interesserer meg for mye som er så sært og rart at det vanskelig fyller nyhetskriteriene i en regionsavis. Dessuten er det ferie, og noe skal man jo drive på med.

Og nå skriver jeg mitt første blogginnlegg på Mac-en i det gamle gutterommet, der C64-en var kongemaskinen en gang i tiden. Jepp - Christian, kone og to småttiser har flyttet hem. Til pappa, svigerfar og farfar. Og her skal vi bo i et år.

Så å si alle jeg forteller det til, svarer med en utrolig snål grimase. De ser bort, nøler, leter etter de rette ordene og ender opp med et "jaja, lykke til". Skulle tro vi flyttet inn til Dracula.

Det er bare noen tiår siden det var helt naturlig med tre generasjoner under samme tak. Min salige farmor og farfar delte hus med hennes foreldre så lenge de levde. Og det var lenge; oldefar ble 92, oldemor 97. Farfar var ikke en spesielt diplomatisk anlagt person, likevel gikk det fint i mer enn 50 år. Nå skal vi bo med min far i ett, og de som får høre om det, ser for seg plottet til Mission Impossible IV. Hva går det av folk? Hvor kjernefamilienavlebeskuende er vår generasjon blitt?

Det har seg sånn at vi har solgt huset og kjøpt nytt. Utfordringen er at det nye ikke er ferdigbygd før neste år. På grunn av den store usikkerheten i boligmarkedet ville vi ikke vente med å selge huset vårt til neste år. Jeg er ingen gambler. Jeg spiller ikke poker, knapt nok Monopol, og sist jeg kjøpte en Lotto-kupong var i 1989. Derfor overvintrer vi nå hos min far, som har enebolig med god plass. En vinn-vinn-situasjon for oss alle, tror vi.

Så kan dere med de anstrengte blikkene bare ha det så godt og fortsette å betale på de dyre huslånene deres. Vi tar et års pause.