Høst på skinner

Vi liker tog, sønnen min og jeg. Denne uken skal vi få vår dose.

Min sønn går i første klasse, og plutselig må vi forholde oss til pussige fenomener som roter til skoleåret, som for eksempel høstferien. Det kaltes visst potetferie fordi ungene da skulle hjem i åkeren og plukke jordepler. På Askøy, i hvert fall, må dette ha vært en tilsnikelse av en forklaring. I min tid på Kleppestø barneskole hadde vi ikke høstferie, vi hadde noe som het Vestlandske Lærarstemna, der lærerne skulle sendes på kurs. Lærarstemna varte høyst to dager, og 70 prosent av lærerne anså det for å være to fridager.

Men nå er høstferie en uke til ende blitt normen. Tross alt, ungene har jo gått mer enn en måned sammenhengende på skole, min sønn har farget ballonger og lært å telle til tre. Selvsagt trenger de ferie.

Heldigvis oppdaget jeg at vårt vakre timelisteverktøy Gat kunne friste med opptil flere fridager til gode. Og dermed var det bare å ta ut alle fem i høstferien.

Nå er han og jeg på interrail. Fløy fra Bergen til København i dag, og bor nå på et halvslitt Radisson-hotell i bydelen Frederiksberg. I morgen tidlig loffer vi ned til jernbanestasjonen og tar tog i retning Tyskland. Utover det har vi ingen - absolutt ingen - planer.

Min sønn er glad i skinner, det skal sies. Han vil ta Bybanen for Bybanens skyld. Da han var fire, dro moren på shopping i Göteborg mens han og jeg kjørte trikk i halvannen time. Med billett til 20 kroner var det billig forlystelse og minst like gøy som Liseberg.

Nå er han overspent, men klarte til slutt å sovne. Han har endelig skjønt at interrail er en togbillett og en reiseform, ikke et sted. Som jo er en ikke liten prestasjon for en seksåring som lever hele sitt liv i den konkrete verden. "Vi skal til Intereidet, det er en plass i Italia", insisterte han først. Han blandet sammen interrail og Ostereidet og plasserte det hele i Toscana. Logisk.

Dette blir et knakende artig eksperiment. Men på metroen fra Kastrup forsto jeg at turen lett kan gi utilsiktede muligheter. Tre unge norske studiner la merke til Bergans-sekkene og vestlandsdialekten vår. Jeg hørte de tisket og hvisket: "Han reiser visst alene med gutten." "Sprekt", svarte den andre. Og blikkene de sendte i min retning, var sjelden kost, for å si det sånn. Jeg følte meg litt som Sid i Istid, som endelig får sjans når han spiller pappa for den bortkomne menneskesønnen.

Men slapp av, alle som lukter skandale. Jeg har ring på fingeren og moralsk ryggrad til å stå imot. Dessuten - jeg drasser jo på en seksåring. Selv om jeg ville, (hvilket jeg altså ikke vil, la det være helt klart...) er handlingsrommet innskrenket. Og uten seksåringen hadde det ikke vært noe rom å handle i i det hele tatt. Det er vel dette som kalles Catch-22.